Skina's Journal (3)

04.04. / 05.04.2016  Dag 20+21

I går måtte Skina for første gang være hjemme alene i mer enn noen timer. Josy og Shunka er vant til det og døser hele tiden. Med en litt urolig følelse la jeg ut på jobb; Michas første dag på jobb etter 3 ukers ferie startet tidlig klokken 04.00.

Skina gjorde pliktoppfyllende begge forretningene sine om morgenen og trakk seg deretter tilbake til sitt nye favorittsted i stuen. Josy på kontoret mitt og Shunka som vanlig i dobbeltgangen.

Jeg kjørte hjem i lunsjpausen som smurt lyn, jeg hadde ingen  Stille.  Og hva må mine forbløffede øyne se? Ingenting! Ingenting i det hele tatt! Alt var rolig og fint.  Etter jobb så jeg nærmere på stua vår. Skina var visstnok litt lei tross alt og prøvde seg på trampolinehopping. I alle fall vitnet sporene på sofaene og lenestolen om livlig bruk :-)  Men ellers var alt bra.

På kvelden startet vi vårt første ordentlige lineksperiment. Gangen ryddet, bånd kuttet i lengde, kylling kuttet opp til appetittvekkende biter (målet er kjent for å rettferdiggjøre midlene nå og da), Skina-krage satt på. For det var det jeg hadde klart i mellomtiden – å sette en krage på skatten. Jeg la merke til hvor interessert Skina så på meg på badet om morgenen når jeg vasket og gred håret. Så jeg tok tak i chokeren hennes og lot som jeg kjørte den gjennom håret mitt. Jeg gjorde da det samme med henne - "grem" henne med kragen. Og Skina likte det også etter kort tid! Så tok det lengre tid og jeg kunne skli kragen over hodet hennes. Hun holdt seg fast i hjørnet sitt eller krøp til og med inn i hjørnet, men hun gjorde ikke motstand og snudde ikke hodet bort.

Ta så på bånd. Bare lyden av karabinkroken irriterte Skina fra tid til annen. Micha var klar til å filme videoen med mobiltelefonen sin og trykket på feil knapp. Så ingen video.  Skinas «første gang» viste seg uansett å være mindre turbulent enn vi fryktet. Selv om hun løp spent fra det ene hjørnet til det andre, prøvde hun aldri å ta av seg kragen eller bite i båndet. Vi avsluttet det hele etter noen minutter – det kunne ikke gått bedre. Først tenkte jeg at hun nok ville unngå oss resten av dagen og surmule – nei! Ikke engang i nærheten. Hun holdt seg nær oss, lot oss klappe henne og tok velvillig imot ulike spiselige donasjoner. For første gang sov Skina den natten i stua ved siden av stolen min ved spisebordet. Jeg la ned et nytt teppe til henne og hei presto, hun la seg på det. Herlig.

I dag var de firbeinte igjen alene - på et tidspunkt må vi tjene maten deres! Denne gangen slapp Skina litt til: det var hår i ulike vinduskarmer som utvilsomt kunne tilordnes vår Skina, på kjøkkenet hadde papiravfallet åpenbart vært av stor interesse og tilsynelatende vakte min nyhellte basilikumgryte Skinas nysgjerrighet pga. vann i tallerkenen dryppet fra vinduskarmen og fra den skyldiges pels. Men alt er grønt! Det ville endre seg når Skina endelig kommer ut!

De høye gjerdedelene våre kom i går, de skal reises til helgen og da håper vi at Skina endelig får jord under føttene igjen. Men dette må være godt forberedt og planlagt ned til minste detalj.

06.04.-08.04.2016  Dag 22-24

Uken skrider frem. Jeg er allerede veldig spent når jeg tenker på helgen – det er da Skina skal være ute for første gang.

På torsdag hadde jeg nok en flott opplevelse. De siste ukene har jeg lagt merke til at Skina mister vanvittig mye hår - pelsskifte, det  Sommer kommer! Tuster av den fineste ull fløy rundt i alle kanter. Siden vi vet det fra Shunka (hun tar alltid på seg sommerkolleksjonen før jul, forstå det hvis du vil!), kjøpte jeg meg en flott børste med roterende børstenåler og som du kan gre ut fantastisk løs underull smertefritt med. Så ta på børsten. Ikke mulig uansett, tenkte jeg umiddelbart. Skina lå på favorittplassen ved siden av spisebordet (og ladekablene, se bildet over) og lot meg klappe henne. Så byttet jeg raskt en hånd mot børsten. Først et veldig kort rykk, et nervøst blikk - så la hun seg ned på siden igjen og la seg en hel 10 liters bøtte!!!!  Børst ut underull.  Først visste hun ikke helt om hun likte det eller om hun bare skulle tåle det... men da jeg slapp henne av kom hun mot meg med kroppen. Et tydelig tegn på at hun ville ha mer av det. Hurra!! Se på bildene nedenfor - det er ikke en hund, det er mer en sau?! :-)

I går hadde jeg en fin opplevelse med Skina. Som de siste dagene kjørte jeg hjem fra jobb i lunsjpausen for å sjekke ting og slippe Skina ut på terrassen om nødvendig. Og vet du hva? Da jeg kom inn gjennom leilighetsdøren kom hun mot meg! Ja! Den aller første gangen at hun ikke lå et sted og så på meg derfra, men sto rett foran meg. Og det samme skjedde igjen på ettermiddagen etter jobb. Det var en så fin følelse! Jeg er sikker på at på et tidspunkt vil den lille halen også begynne å logre veldig lett – på et tidspunkt!

04.09.2016   dag 25

En vakker, solrik dag har begynt; ha en herlig morgentur med Shunka. Helt stille, bare fuglene kvitrer.  Det er sånn jeg liker det. Det er på tide at Skina endelig kom seg ut!

Dagens lørdag handlet om ZAUNBAU.  Det er ikke så lett å sette opp 2-meters bygggjerder på steinete og til og med steinete grunn! Micha jobbet veldig hardt. Han begravde til og med føttene til gjerdene fordi ellers ville avstanden til bakken vært for risikabel for ham...  Der han har rett, har han rett (Sa jeg virkelig det?) Dessverre måtte en del av min nyhopede og sådde jord også tro på det, bääähhh... Vel, det gror igjen.

Vi måtte også sperre alle smutthull, slik som hulrommene under fortrappen vår og trappeadkomsten til kjelleren. Og alt dette med så liten innsats og skade som mulig – alt dette skal ikke forbli slik for alltid, men kun være en midlertidig løsning for musen vår. Vi hadde det veldig travelt til kvelden, så første forsøk ville ikke starte før i morgen. ** urolig urolig**

Utsikten over «Skinas hage» sett fra inngangsdøren

(Selvfølgelig er gjerdet stengt når vi slipper Skina ut. Men vi må ut av "innhegningen" vår på en eller annen måte, og leietakerne våre er heller ikke så opptatt av å klatre over gjerdet - så nødåpningsløsning).

04/10/2016  dag 26

Søndag. Solrik dag - i ordets rette forstand. I dag skal visstnok være Skinas store dag. Men først fikk vi en stor overraskelse...

Skina var tidligere Ulveskinn. Så vi ønsket å adoptere en mann som het Wolfskin, helt til vi ble fortalt at noe var blandet sammen i avisene og at Wolfskin var en jente. Vi brydde oss ikke - det spiller ingen rolle! De to jentene våre kommer godt overens med begge kjønn.

Så Ulveskinn ble Skina og alt var lykkelig.

I dag ved frokostbordet presenterte Skina magen for oss – og da la jeg merke til noe som egentlig ikke hører hjemme hos en jente! Jeg trodde jeg ble overrasket. På grunn av det manglende bakbeinet så det mer ut som en jente ved trekking, masse pels og fremfor alt ingen tvil om at vår tredje hund også er en jente, hadde så langt lullet oss inn i full trygghet.  Haha... ingen feil i papirene! Men en Ulveskinn og ikke en Skina, flott også. På en eller annen måte er det fortsatt vanskelig å få akuttmottaket fra leppene våre, men det blir det. Hun hører godt på Skina... eh... han er ganske god på det, så vi beholder navnet.

På morgenen gjorde vi alt klart. Alle dører åpnes, alt i veien ryddet bort, beltepose med godbiter festet på – nå kunne vi begynne! Ingenting gikk av. Skina beveget seg ikke en tomme fra plassen ved spisebordet. Vi prøvde å dytte dem litt bakfra – rader med ringer rundt bordet og stolene er ikke morsomt i lengden og får oss bare til å se ut som tullinger. Så vi la på en smart måte et spor av kokte kyllingbiter fra henne ned i gangen og til inngangsdøren. Derfra hadde hun fortsatt trapper til selve inngangsdøren. Skina kunne ikke motstå kyllingen – helt bort til stuedøra, så snudde hun seg. Ikke gå inn i gangen selv om det hang en varm slaktekylling der.  Så fra forsiden, legg et spor... til korridoren, omvendt. En halv kylling var i magen hennes nå og vi gikk ikke lenger. Smart storfe.  Slik gikk det i ca 2 timer.

Så endre taktikk. Jeg tok transportburet ut av bilen, satte det opp i stua og draperte et kyllingstykke inni. Etter 1 minutt var han inne. Lukk døren. Noen ganger må man tvinge noen til å være glade... Så Micha og Sohnemann bar Skina utenfor i...ehm...kassen sin. Hun var relativt rolig ned trappa, bare litt pirket og maset, men vidåpne, redde øyne. Jeg var klar med kameraet. åpne burdøren og......  Ren høyspenning.

 

Helt rolig og avslappet løp Skina de første rundene i innhegningen sin, alltid med Shunka på slep. For første gang siden vi har hatt Skina med oss, har hun latt fremmede klappe henne! Sønnen Kai og kjæresten May Britt fikk ta på ham - han slapp ikke unna og holdt seg veldig stille. Ingen frykt i øynene, bare forsiktighet.

Etter det løp Skina opp igjen til huset, men kom ut igjen etter noen sekunder. Så hun hadde allerede funnet den rette veien! Så vakkert! Det gikk sånn noen ganger: inn i huset, opp i stua og lynraskt ned trappen igjen. Du merker nesten ikke benet hans som mangler, han beveger seg så fort!  Herregud – så glad jeg ble... Jeg måtte felle en liten tåre med en gang, jeg ble så rørt.