Apartment Dreamvalley
Åndalsnes / Isfjorden
Norge
Bestill nå for vinteren 2024!
--> til bestillingskalenderen
Wolfskins dagbok del 4
11./12.04.2016 Dag 27+28
Mandag – ny uke, nye muligheter. Etter at søndagen var så fenomenal vellykket, kunne det bare gå oppover. Skina går inn og ut alene og uten panikk, lar seg klappe og er ellers veldig rolig. Men nå står han ofte på døren og vil ut, noe som er forståelig. Han viser fortsatt ingen tegn til å forsøke å rømme, men man vet aldri. Nå må vi virkelig jobbe med linjeproblemet. Shunka og Wolfskin er et flott par, er de ikke?
Micha var ledig tirsdag og var ute og gikk hele formiddagen på grunn av det nye førerkortet. Han ringte meg da han kom hjem - jeg hadde dårlige mistanker. Vår Ulveskinn likte visstnok så godt ute at han ikke ville være der så lenge... Og Micha hadde lukket stuedøra bak seg (noe jeg vanligvis aldri gjør). Resultatet: masse fine spon på gulvet og en dør dekket med bitt- og ripemerker. Han krøllet sammen skyldig da Micha kom hjem. Vel, det er verre ting i vente.. Jeg har hørt om sofaer som er fullstendig revet i stykker og møbler knust i små biter...
Ellers startet vi med kragetrening. Steg for steg. få på seg en krage =
gå utenfor. Med mye tålmodighet og stryking fungerer det ganske bra når Wolfskin ligger et stille sted. Vi skal nå gjenta dette de neste 2 dagene og deretter øke det til et bånd på kragen.
13.04.2016 dag 29
I morges kunne jeg sette kragen på Wolfskin fantastisk. Bare veldig kort kjærtegnet på hennes sted, så kjærtegnet med kragen og så kunne jeg sette den på ham i fred. Vi dro selvfølgelig ut for å få en belønning! Til tross for at naboarbeidere holdt på med å rense kraftledningene, hogge trær og håndtere flere motorsager, oppførte Wolfskin seg eksemplarisk. Ingen spenning, ingen frykt for de ganske høye lydene. Utmerket! Å gå inn igjen fungerer også fantastisk; etter en stund hopper han opp trappene på egen hånd til sin vanlige plass ved siden av stuebordet. Som en ung hjort merker du ikke det minste handikappet hans! Jeg dro så på jobb, selvfølgelig med stuedøra åpen. Jeg var litt kvalm, jeg forestilte meg de mest eventyrlige tingene en hund som kjedet seg kunne finne på. Micha var først hjemme. Han ringte meg og jeg kunne høre redselen i stemmen hans. Han hadde ikke engang åpnet leilighetsdøren ordentlig, da Wolfskin stormet forbi ham som et glimt og ut ytterdøren – uten krage, selvfølgelig. Heldigvis holder vi alltid gjerdet lukket, og vi har også nådeløst vaksinert våre leietakere. Micha hadde nesten ikke kommet seg etter det første sjokket da neste hjerteinfarkt var rett rundt hjørnet: Wolfskin prøvde å stikke hodet og labbene gjennom gjerdet på stedet! Han hadde aldri engang forsøkt det med meg, og redselen min var tilsvarende stor. Et høyt NEI! heldigvis stoppet ham fra å fortsette. Hjelp – nye overraskelser hver dag, de neste ukene blir definitivt ikke kjedelige!
Da jeg kom hjem fra jobb, fikk Wolfskin imidlertid etter en kort betenkningstid på seg kragen og oppførte seg normalt igjen ute. Ingen rømningsforsøk. Vi ville fortsatt få tettmasket trådgjerde og også feste det til tomtegjerdet. Tenk om Ulveskinn fikk panikk og ble sittende fast i gjerdet!
Og slik ser veien ut ut:
14.04.2016 dag 30
I morges ville jeg ut med Skina. Så ta på kragen og så inn i "hagen vår". I går fungerte alt fantastisk - i morges fungerte ingenting. Skina ville ikke ha noe med kragen å gjøre. Til slutt slapp jeg det og Micha slapp henne senere ut uten krage. Ikke spesielt konsekvent, men å jage skatten gjennom leiligheten hadde vært enda mer kontraproduktivt. Da jeg kom hjem fra jobb på ettermiddagen fikk jeg ganske enkelt på meg kragen igjen og vi gikk ut i hagen. Ingen fluktforsøk, han la seg til og med i jorda utenfor (hvor ellers?) og hvilte. Dagen gjorde det klart for meg at det alltid vil være tilbakeslag.
15.04.2016 dag 31
En dag kunne ikke vært svartere. Jeg er på slutten, magen er opprørende og jeg er allerede tom for tårer. Mitt verste mareritt har gått i oppfyllelse.
Ulveskinn er borte. løpe vekk Som hver morgen var jeg sammen med ham og Shunka i pennen foran inngangsdøren slik at han kunne gjøre sine saker. Ingenting var annerledes enn dagene før. Han snuste rundt, undersøkte området, kysset Shunka. Shunka gikk i mellomtiden opp trappene igjen, i påvente av frokost snart. Jeg ble ute med Skina i noen minutter til. Et utkast sørget for at inngangsdøren ikke lenger var åpen og jeg snur meg for å åpne den igjen slik at Wolfskin kunne gå opp. To skritt og to sekunder. Jeg hørte en lyd fra gjerdet, snurret rundt og så Skina løpe utenfor gjerdet mot naboen. Ikke å flykte i panikk, men å gå rolig og bedagelig, på den hoppende måten som er typisk for de tre beina hans.Jeg ble helt forskrekket og skjønte hva det betydde. Vi vet ikke hvordan han kom seg ut av innhegningen. Faktisk kan han bare ha hoppet over det, for alt annet ville tatt ham mye lengre tid enn de to sekundene jeg hadde ryggen mot ham. Jeg ringte Micha, gråtende og hulket. Han kjørte lastebilen sin og kunne bare uttrykke sin redsel akkurat så hjelpeløst som jeg kunne. Shunka var nede nå, og jeg gikk og kikket med henne og en pose pølser. Skina var ikke langt unna; i feltet rett overfor huset vårt. Jeg sendte Shunka til ham. Hvis situasjonen ikke hadde vært så forferdelig, ville synet ha varmet mitt hjerte: Wolfskin og Shunka boltret overstrømmende over feltet, oppstemt og full av livsglede så jeg Skina nyte friheten hans. Jeg kalte Shunka bort til meg og Skina fulgte etter henne. Han tok godbiter fra hånden min og lot meg klappe ham. Men jeg visste at så snart jeg tok tak i kragen for å holde ham fast, ville han kjempe hardt tilbake. Så jeg prøvde å lokke ham til huset. Kort tid før snudde han og løp lenger unna. Deretter kom han tilbake to ganger til, fulgte pølsestien min og ble i min umiddelbare nærhet. Men ønsket om frihet tok overhånd. Vi har ikke knyttet så sterke bånd ennå at han frivillig vil returnere til fengselet sitt. Jeg spratt opp for å hente flere pølser - da jeg kom ned igjen etter noen sekunder, kunne jeg ikke se Skina lenger. Som om den ble svelget fra bakken. Jeg tok tak i Shunka og løp i alle retninger, ikke et spor. Jeg aner ikke hva som gikk gjennom hodet mitt, hvilke tanker som hele tiden sirklet. Wolfskin tilbrakte år av livet sitt på gata før han brutalt ble revet ut av det som for ham var en farlig og utmattende, men kjent livssirkel. Jeg visste ganske godt at han ville holde seg unna biler og mennesker. Han hadde aldri vært i dette området, kjente ikke en eneste stein her. Ville han finne tilbake? Ville Wolfskin huske vanlig spising, kos og et varmt sted?
Jeg gikk rundt til kvelden, skrev savnetmelding på mobilen og la ut bildet hans på flere Facebook-sider isfjordingene besøker. Da Micha endelig kom hjem, var jeg bare en nervebunt. Han fortsatte å lete; I mellomtiden deltar også folk fra landsbyen i letingen. Ingenting. Ulveskinn ble sist sett klokken 08.00; veldig nærme oss på vei til sentrum. Siden da ingenting. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Hvis Skina ikke vil bli sett, er jeg sikker på at ingen vil se ham. Jeg håper og ber inderlig at han finner veien tilbake på egen hånd. Vi har delt ut mat rundt i huset, alle dører er åpne. Jeg går fra vindu til vindu hele natten. Vær så snill, kom hjem, Wolfskin!
16./17.4. - Lørdag Søndag
Ulveskinn kom ikke hjem. Jeg hadde holdt meg oppe hele natten, stått ved vinduet og skannet området rundt huset med øynene. De verste bildene dannet seg i mitt sinn: Ulveskinn truffet av en grøft, fanget i en revefelle med uutholdelig smerte, eller i det minste sulten og skjelvende der ute alene, et sted. Om morgenen gikk vi på jakt igjen. Micha og hestejenta vår Renate til hest, jeg med Kai, svigerdatteren min og mange andre frivillige fra Isfjorden til fots. Ikke et spor. Ingen hadde sett en trebeint hund. Vår lokale fotograf trykket flyers og plakater som vi satte opp og delte ut overalt. Alle som kjenner området vårt vet at det er nesten umulig å finne et dyr hvis man absolutt ikke har peiling. Mark og skog så langt øyet kan se – hvor skal du se? Vi kom hjem utslitte, satte opp fôringsstasjoner og ga fritt spillerom til vår desperasjon. Mobiltelefonen min fortsatte å ringe, melding etter melding kom inn. Alle ønsket oss lykke til, trøstet oss eller spurte om Wolfskin var tilbake. Nei, det var han ikke. Den andre dagen gikk og vi stirret hjelpeløst på den øde plassen hans.
Søndag morgen gikk også uten hell. Helt til det endelig kom en forløsende oppfordring – tilfeldigvis fra en kollega. Hun var ganske sikker på at hun så Wolfskin for noen minutter siden! På gården hans, i en liten bygd med bare noen få gårder, ca 6 kilometer fra Isfjorden. Vi satte oss umiddelbart i bilen. Luzia forklarte oss at de første lammene akkurat hadde kommet og at hun hadde lagt en etterfødsel i en bøtte foran båsen. Det ble også litt matrester på komposthaugen. Hun så på at en hund hadde tømt bøtta og angrep komposten. Det var enten hunden vår, eller noen som hadde tydelige skader på det ene bena fordi hunden haltet. Jeg var ganske sikker på at det var ulveskinnet vårt! Han løp opp skråningen bak huset, det er utmark og skog der. Vi gikk oppover engen tilfeldig, Shunka på slep. Til høyre for oss, ca 200 meter unna, var det en grøft med spredte trær. Jeg la merke til en trestamme som kunne sees midt i skogen. Jeg ville se bort igjen når jeg fikk denne rare følelsen. Jeg så ikke annet enn en svart prikk relativt langt unna. Jeg spurte Micha om han også hadde sett trestammen. Ja, det hadde han, bare en trestubbe. En anelse fikk meg til å se nærmere igjen - og så beveget trestubben seg! Nesten umerkelig, men takket være mine laserede ørneøyne kunne jeg tydelig se at to spisse ører vokste ut av det antatte treet. Han var det. Jeg kjente det, jeg var sikker på det. Vi satte oss ned midt i en liten bakke og lot Shunka løpe. Selvfølgelig så hun ingenting; som sporer mislykkes jenta vår totalt. Skina nærmet seg sakte. To skritt, så la han seg ned igjen. Da han var omtrent 50 meter unna observasjonsposten sin, gjenkjente Shunka ham til slutt og løp mot ham og bjeffet høyt. Spillet var i gang! De feide over banen, slikket hverandre og lekte. Micha gikk veldig sakte tilbake til bilen for å hente posen med pølse. Ulveskinn var bare 10 meter unna meg - og likevel uoppnåelig. Min første tanke var: Han lever! Han ga ikke et stresset eller engstelig uttrykk, men så ut til å nyte friheten. Og likevel fikk jeg inntrykk av at han var splittet mellom å komme til meg eller holde avstand. Jeg vil ikke glemme bildet av Wolfskin som stolt troner som sin gudfar på bakken og ser på landet som hans rike. Jeg må innrømme at han så nydelig ut... Rømlingen vår hadde valgt et fint sted, og med fargen på pelsen hans blandet han seg nesten inn i landskapet, som ennå ikke hadde fått liv.
Micha kom tilbake, og til tross for pølsen bestemte Wolfskin seg for å gå sin egen vei.
Men nå visste jeg i det minste at han var i live og hadde det bra, og vi kunne lage en plan. Skina ville sikkert komme tilbake til dette stedet hvor han allerede hadde funnet deilige måltider. Så vi satte strategisk opp et fôringssted hvorfra Luzia kunne se ham. Planen var at Skina skulle mates der jevnlig inntil det dukket opp en viss tidsplan. Da kom veterinæren vår på banen, som skulle ligge på lur med beroligende pistolen og skyte kjæresten vår uføre.
Skina ble sett i nærheten flere ganger i dag, og holdt alltid en lav profil og unngikk nærhet til mennesker og dyr. Det var bra, veldig bra. En kjær nabo lånte oss et viltkamera, som vi monterte på foringsplassen. Nå må planen vår bare fungere. Jeg gjenvinner håpet; kanskje jeg endelig kan finne noen timers hvile i natt. Jeg har ikke sovet på over 40 timer og jeg har nesten ikke spist noe.
18.04.2016 - mandag
Luzia skrev til meg veldig tidlig at fôringsstasjonen hadde stått urørt. Så Wolfskin hadde ikke vært der. Det gikk ikke helt etter planen...
Jeg måtte på jobb, selv om jeg ikke visste hvordan jeg kunne holde fokus i en time. Micha er fri – en av mange skjebnesvangre tilfeldigheter som burde gjøre dagen minneverdig. Telefonen min ringte på vei til jobb. En kvinne fra Isfjorden meldte at hun nettopp hadde sett Ulveskinn. På vei mot Isfjorden sentrum. Langs hovedgaten. Jesus... hvorfor løp Skina i en helt annen retning enn han skulle?! Og slik begynte et slags telefonmaraton – folk som hadde sett Wolfskin ringte meg nesten hvert minutt. På skolens område, i nærheten av campingplassen, ved Sivilforsvarsleiren. Jeg sendte Micha til stedet beskrevet hver gang. Men på en eller annen måte kom han alltid for sent, eller Wolfskin ville ikke bli sett. Jeg kunne ikke tenke rett på jobben; Heldigvis var mine arbeidskolleger og sjefer mer enn forståelsesfulle og delte til og med begeistringen min. Neste observasjon ble meldt - Wolfskin hadde dukket opp nær gokartbanen, på vei til fjells. Som en forholdsregel ville hun ha låst de løse endene sine unna. Ja, hvem vet hvor sulten Wolfskin var.
Micha kjørte dit – og plutselig sto Skina foran ham i all sin prakt, kanskje 150 meter unna på en skogssti. I løpet av den neste halvtimen klarte han det Shunkas hjelp, og takket være wieners, for å lokke Wolfskin til bilen. Men ingen sjanse til å få ham inn. Så skjedde noe utrolig: Wolfskin ble værende i en hel time ligger ved siden av Micha og Shunka. Avslappet og rolig. Micha hadde den samme følelsen som jeg hadde dagen før: Skina slet med seg selv. Han ønsket å stole på, men de dårlige opplevelsene hans sto fortsatt i veien. Jeg sa til Micha at vi nok ikke ville få en slik sjanse igjen. Wolfskin hadde beveget seg så lang avstand på kort tid at vi ikke var sikre på hvor han skulle løpe videre. Jeg ringte veterinæren og tryglet henne om å droppe alt, lade pistolen og dra til gokartbanen. Det gjorde hun også. Jeg ringte Micha igjen og sa at han skulle være så snill, vær så snill å vent litt...
Da var det ikke annet jeg kunne gjøre enn å vente. Enten på den forløsende samtalen, eller den neste dårlige nyheten om at Wolfskin hadde luktet steken og hadde flyktet. Jeg kan ikke huske hvordan jeg kom meg gjennom den neste timen uten å bli gal. Jeg har ikke hatt en hudfarge på lenge, magen gjorde opprør og jeg klarte ikke engang å holde en penn i hånden på grunn av nervøsitet.
Så ringte mobilen min. Micah ringer. Så mye som jeg hadde ventet på det, var jeg redd for å svare. «Det er greit, jeg har Skina liggende i bilen dopet». Herregud!!!!! Jeg brast umiddelbart i gråt, og kollegaen min, som også skalv, la armene rundt meg. Vi hadde vår Skina tilbake! Ulveskinn hadde flyktet et lite stykke, inn i skogen. Men Micha og veterinæren kunne følge ham, og da han dukket opp bak en liten hytte var skytteren bare 2 meter unna og hadde det lett. Etter noen meters rømming kollapset Skina deretter. Ikke hyggelig, men ellers hadde vi aldri fått ham uskadd hjem. Marerittet var over. Skina var tilbake, etter nesten 4 dager med frykt og fortvilelse, håp og angst. Sjefen min sendte meg hjem – jeg ville uansett ikke gjort noe fornuftig. Der lå emigranten vår på favorittplassen i stua, fortsatt i dyp søvn. Jeg falt i armene til Micha, lettelsestårer rant nedover ansiktene våre begge. Micha var dagens helt. Vi ville se hvordan Skina klarte dette nye traumet. Han hadde løpt ekstremt mange kilometer; kroppen hans ville sikkert være helt utmattet. Hva reisen hans hadde gjort med ånden hans ville bli sett i løpet av de neste dagene. Vi ville være der for ham med tålmodighet og kjærlighet. Dette var andre gang han ikke flyktet direkte fra oss og vi hadde begge inntrykk av at Wolfskin allerede visste at vi mente det vel med ham og at han var trygg hos oss. Han er tilbake - og det er alt som betyr noe akkurat nå.
19.04.-24.04.2016 tirsdag søndag
Wolfskin sov gjennom natten fra mandag til tirsdag. Innimellom tilbød jeg ham vann, som han drakk i en slurk. Og sov videre.
De neste dagene gikk hovedsakelig med å sove og hvile, bare spise litt innimellom. Vi dro tilbake til balkongen for å gjøre forretninger, men høyst en gang om dagen når Wolfskin ikke orket lenger. Han har nå gitt opp sin vanlige plass i stua og har krøpet inn på badet, men ikke i et hjørne men midt i rommet. Han må ha utrolige muskelsmerter, og selvfølgelig er Wolfskin utslitt etter hans 4 dager lange eventyr. Tilsynelatende hjelper gulvvarmen på badet hans skadede bein godt...
Ulveskinn har endret seg. Vi merket det med en gang han åpnet øynene for første gang etter narkosen. Øynene hans har ikke sett sjenerte eller redde ut en eneste gang de siste dagene; vi kan enkelt nærme oss det fra alle kanter, i en aktiv holdning og med hva som helst i hånden. Han nyter kosen som aldri før og gjør ikke den minste bevegelse for å gå nær døren. Det ser ut til at han føler seg trygg og trygg på innsiden nå... Ulveskinn ligger på badet, vi må som regel til og med tråkke over ham på vei til toalettet. Øynene hans følger meg konstant, jeg kommer nærmere, legger han snur seg til siden og oppmuntrer ubevisst til ømhet. Jeg plukket "rester av skogen" ut av pelsen hans, fjernet 3 flått - og Ulveskinn tålte alt, selv om det sikkert rykket litt i ny og ne! Det måtte bare være et visst nivå av tillit, ellers ville han ikke være så avslappet og rolig. Daniela Hüther, en virkelig god angsthundterapeut fra Tyskland, som hjelper meg over telefon med mange råd og tips, forklarte meg at angsthunder ofte er mye roligere etter en "utflukt" fordi de har utløst frykten med bevegelse. Det er som med mennesker: aggresjon eller sinne forsvinner best hvis du kan reagere det på noe (dessverre noen ganger også på noen). Men hun sa også at det allerede må ha vært et kjent grunnlag, ellers hadde han ikke kommet i nærheten av oss igjen i livet.
Uansett tenker jeg nå på å øke og utvide tilliten hans til meg ytterligere. Han har tydelig merket at han er trygg hos oss, ikke på en utmattende leting etter mat må gå og berøringen vår skader ham ikke - tvert imot. Jeg vil vise Wolfskin at min nærhet betyr trygghet for ham, ikke fare og frykt. For å gjøre det hele enda tydeligere for ham, satte jeg opp en provisorisk madrass ved siden av ham på badegulvet de siste nettene og sov med ham der. Jeg lå så nær ham at jeg kunne strekke meg ut og ta tak i ham. Jeg la hånden min nær hodet hans, og etter kort tid dyttet Wolfskin den myke snuten inn i håndflaten min! Det var en så god følelse! Ryggen min gjorde vondt av det harde badegulvet (to fluktstolputer skjøvet sammen erstatter ikke en fjærmadrass), men jeg brydde meg ikke i det øyeblikket! Denne kjennskapen til Wolfskin var bare fantastisk - helt til min lille Josy kom veltende og hadde til hensikt å ta opp det meste av min allerede ynkelige seng. Jeg lar henne, min lille vil alltid være nær mammaen sin, selv et ulveskinn ville ikke nekte henne det!
I løpet av uken hadde vi ytterligere sikret innhegningen vår. Ytterligere småmasket nett og overheng vinklet innover på ristene ville nå gjøre det ikke lenger mulig å hoppe over. Som Alcatraz. Morsomt og stygt å skyte, men målet rettferdiggjør midlene. Fengselet skal ikke stå for alltid, og heldigvis har vi veldig forståelsesfulle leietakere som må grave opp en del av gjerdet hver gang de går inn og ut og setter det tilbake på plass og i tillegg må henge en kjetting foran av det slik at Wolfskin ikke har en sjanse til å kutte det lille gapet mellom de to inngangsristene.
Minst en gang om dagen er det et kyss!
Ulveskinn er også ved min side når jeg dusjer -
men en ekte gentleman ser bort ;-)
Du føler at du blir overvåket
når du besøker toalettet!
Enda mer mesh og høye faser - vår Alcatraz er klar.