Søndag 5. mai 2016

Mye har skjedd de siste to ukene. Wolfskin gjør så store fremskritt! Forrige uke kom jeg for eksempel hjem fra jobb og som vanlig sto Wolfskin i gangen og ventet på at døren skulle åpne seg. Men denne gangen – jeg trodde ikke mine egne øyne! – logret han faktisk med halen! Ikke hele kroppen som rister slik Shunka gjør i sin glede, men en kort, men godt synlig bevegelse av halen. Jeg var helt fornøyd.

Sist søndag våget vi det for første gang og forlot innhegningen med Wolfskin i kjettingbåndet.  Det var forferdelig. Vi har sett hele spekteret av angsthunder. Kast på bakken, rull, bit i båndet (heldigvis er det en lenke!), prøv å krype et sted. Det er så ille når du ser og forstår hva den stakkars fyren gikk igjennom for å få så panikk. Men samtidig skal du ikke synes synd, men må utstråle trygghet og suverenitet på en rolig og avslappet måte – og det er ikke lett når hjertet ditt nesten renner over av medlidenhet! Hvert skritt ble rost, innimellom kjærtegnet og hvile. Det var heller ikke lett å få Wolfskin tilbake i retning innhegningen, men han flyktet nesten de siste meterne – rent i sikkerhet. Vi må fortsatt bytte litt på krage og bånd før vi prøver igjen - kjedet er rett og slett for tungt og uhåndterlig. Nå tenkte vi at han ikke ville ha noe med oss å gjøre de neste timene – langt ifra! Fra det øyeblikket ble Wolfskin enda mer kjærlig!  Han blir med meg på balkongen  kommer veldig nær sofaen og tar nesten ikke blikket fra meg.

Vi hadde i går også  To fantastiske opplevelser igjen: vi hadde besøk av leietakeren vår og Wolfskin flyktet ikke til hjørnet sitt! Etter noen minutter slikket han til og med nådig på isskjeen til Marco! Han har aldri vært så nær fremmede. Så herlig!! Og den andre «sensasjonen»: For aller første gang har Wolfskin stille spist et griseøre i innhegningen, uten å se seg nervøst rundt, med ytterdøren lukket. Så langt har han knapt godtatt noe velsmakende ute på grunn av nervøsiteten, på det meste noe leverpølse. Det som går fort og du ikke blir distrahert. Men i går og i dag - tygget han på griseøret på en avslappet måte, selv med en usikker Josy ved siden av seg, som egentlig ikke visste om han skulle nøye seg med den tildelte grisehalen eller rettere sagt skaffe seg ulveskinnsgriseøre... Fordi det er ikke et problem - Wolfskin trekker seg tilbake umiddelbart hvis noen går for maten hans. Men han fikk beholde den og likte den!

En bitte liten "hendelse"  det har vært, men gitt all fremgangen, avviser jeg det trygt som irrelevant og, i lys av hundrevis av lignende videoer på internett, som typisk hundeadferd. Jeg måtte kle av sengen min fordi noen (hvis navnet er kjent) med veldig skitne poter brukte sengen min som trampoline. Tilsynelatende viste den nakne madrassen seg å være en utmerket måte å fordrive tiden på. Selv om jeg ikke tok den skyldige på fersk gjerning, levnet den dårlige samvittigheten i øynene og diverse skumbiter mellom tærne ingen tvil om at Wolfskin var blitt overveldet av kjedsomhet.  Pokker, det var bare det øverste skumlaget på madrassen. Så tingen snudde og skaden ble fikset.

Jeg har også lagt merke til at Wolfskin alltid roter gjennom hundedekkenet på sengen min for å legge seg på puten min. Hva er flott å tenke på? Jeg har mer enn én pute i huset, så jeg ga min til Wolfskin, og han sover nå salig i hjørnet sitt under skrivebordet mitt - på puten min selvfølgelig og, som alltid, i nærheten av alle slags kabler og ledninger. Fantastisk.