Wolfskins dagbok del 5

Søndag 1. mai 2016

Nå har det gått en hel uke. Våren har kommet og vi har nydelig vær ute. Det knuser hjertet mitt å se Shunka boltre seg ute og Wolfskin ikke der...

Jeg klarte å ta på Wolfskin-kragen uten problemer og så på det korte båndet på mandag. På et tidspunkt bør den lange draglinen festes slik at han kan bevege seg fritt i innhegningen uten press på nakken. Det er planen.

Men Wolfskin vil ikke ut. Han foretrekker å holde seg innendørs, enten på badet eller på sitt nye favorittsted under skrivebordet mitt. Han gjør et så glad og trygt inntrykk der at jeg noen ganger lurer på om noen ting ble klart for ham når han gikk alene...  Vel, i alle fall kan han holde sin virksomhet – liten og stor – hele dagen, om nødvendig to, bare slik at han ikke nødvendigvis trenger å gå ut. Imidlertid har nok en annen hendelse skylden.

På mandag kjørte jeg som alltid hjem fra jobb i lunsjpausen. Wolfskin ventet allerede i gangen, tydeligvis ville han faktisk ut! Jeg la det korte båndet hans på kragen hans (dette fungerer foreløpig bare når han ligger i et hjørne et sted og føler seg trygg) og slapp ham inn i trappeoppgangen, hvor jeg bare ville feste det lange båndet til ham, da det hadde fungert bra før . Men på den tiden hadde jeg satt slepet hans på den korte kjettingen utenfor og ikke i gangen.

Frem til da var Wolfskin rolig og ikke i det hele tatt begeistret eller redd. Men denne gangen fikk han så mye panikk da han så den lange slepekinen at han i stedet for å flykte tilbake inn i leiligheten brøt gjennom gitteret til kjellertrappa, bokstavelig talt løftet det ut og forsvant ned i kjelleren med sine 6 åpne rom. stor sh...     ! Det gikk tre kvarter før jeg kunne få opp musa igjen derfra.  Det slynget oss selvfølgelig tilbake i flere dager, og jeg er irritert på meg selv at jeg ikke ønsket å etterkomme anmodningen om å ikke lenger slippe Wolfskin inn i innhegningen uten bånd. Han er bare ikke der ennå, og vi tar det et hakk saktere nå. Babysteg, ett lite om gangen. Han har bygget opp ganske mye tillit nå, og jeg kommer ikke til å ødelegge det under noen omstendigheter. Vi gir ham tiden han trenger, han har vært gjennom nok dårlige ting.

For å se hva musene våre holder på med mens vi er på jobb, bestilte jeg et overvåkingskamera. Jeg er fortsatt for dum til å installere det, men jeg håper at jeg kan gjøre det...   Og jeg håper også at jeg ikke nødvendigvis får se slike bilder, hahaha....

Torsdag 05.12.2016

Det går fremover. Wolfskin blir mer og mer tillitsfull, modig og interessert. Han går ut jevnlig igjen; han står som regel allerede og venter på meg i gangen når jeg kommer hjem fra jobb. Vi øvde på å sette på kragen og ta den av og på og av. Noen ganger går det veldig bra, andre dager faller han tilbake i frykten. Men de dagene blir sjeldnere. Wolfskin bygger mer og mer tillit. Når vi går ut venter han stille ved siden av meg til jeg åpner inngangsdøren. Vi lukket da også døren slik at han ikke skulle løpe rett inn i huset igjen og krype inn i hjørnet sitt. De første gangene gikk han langs gjerdet, totalt opphisset og usikker, alltid så lengselsfullt på den lukkede døren. Det har også blitt bedre. Han aksepterer den lukkede døren og klarer til og med å slappe av nok til at jeg kan krøke meg ved siden av ham og børste ham uten problemer. Sånne små kjennere! De siste dagene var det til og med sånn, til tross for den åpne inngangsdøren, hoppet han ikke opp igjen umiddelbart etter å ha gjort forretningene sine. Ulveskinn ble værende i forhytta og lot seg klappe mye. Det hadde vært utenkelig for bare noen uker siden! Jeg får en følelse av at han ikke synes livet hans er så ille likevel...  Årene i Romania formet ham. Sammen med 800 hunder i leiren til dyrevernorganisasjonen, alltid bråk, kamp om mat og et rolig sted. Jeg tror han nyter freden nå, alltid et fint sted å hvile og mate seg selv. Og mye oppmerksomhet og kos. Og når vi først har løst båndproblemet, blir livet hans med turer og boltring veldig fint. Han vet bare ikke ennå...   

Nå foretrekker han å ligge ved siden av sengen min under skrivebordet. Dette er hans slott, hans sted hvor han føler seg trygg. Nesten hver kveld ligger jeg under bordet med ham i en halvtime og forteller ham om dagen min og klapper ham. Ulveskinn slapper helt av, noen ganger til og med nesten sovner. Hvis jeg tar bort hendene mine, skyter hodet hans opp og han ser spørrende på meg. Ikke mer å vende seg unna, ikke lenger stå ved siden av.  Og det er en så fin følelse. I løpet av dagen har han fått for vane å flytte hvilestedet til min seng. Først så jeg den bare fordi det var mye hår på den og dyna var bulkete. Så snart han hørte leilighetsdøren, forsvant han raskt inn i skjulestedet sitt. Men nylig tok jeg ham på fersk gjerning. Jeg skjelte ham ikke ut, la ham ikke fra meg og snakket pent til ham. Siden da plager det ham ikke lenger når han blir fanget på senga :-)  Men han lar meg fortsatt ikke sitte ved siden av seg, så han hopper ned. Nå kommer Wolfskin til oss oftere, bare se hva vi gjør. Plutselig dukker han opp på kjøkkenet bak meg, eller krøller seg sammen i Josys minikurv i stua når vi ligger på sofaen om kvelden. Kanskje han allerede leter etter oss?

Neste helg skal jeg prøve igjen å venne ham til et langt bånd i innhegningen. Bare ta på kragen og la båndet stå. Hva betyr det - alt som får andre hunder til å danse av glede er en hard kamp med seg selv og hans dyptliggende traumer for Wolfskin. Men vi klarer det.. Han er en så flott gutt og vi har kommet langt på de 8 ukene han har vært hos oss. Hva er 2 måneder i forhold til mange år med hundeelendighet?

Du ser bare etter den minste av alle tilgjengelige

Basket out .... beina dine må være utenfor

forbli! :-)

Fredag 13.05.2016

I morges hadde jeg en flott opplevelse med Ulveskinnet mitt... Han kan nå strykes og berøres. Ikke noe problem. I noen dager har han valgt sengen min på rommet mitt som plen, men bare når ingen er hjemme. Han føler seg ikke trygg nok der, uten noe sted å gjemme seg, ikke noe «tak» over hodet og ingen hulefølelse. Derfor hoppet han alltid ned så fort jeg "fanget" ham. Noe veldig fint skjedde i morges, sjekk ut videoen selv! Fortsatt litt skeptisk, men mindre mot meg enn mot tanken på at han kanskje ikke får bli der... Selvfølgelig kan han det, hvis han slipper meg inn på MITT territorium. Han fikk det, og i går kveld så han ikke opp engang da jeg strakk meg ut ved siden av ham! Det er en så herlig følelse som bare andre angsthundeeiere som vet hvor glad det er å ta selv det minste skritt fremover, sannsynligvis kan relatere. Og så glad for å kunne nærme seg sin egen seng uten problemer, hehehe....

Søndag 22.05.2016

Over en uke har gått siden sist jeg skrev inn her. En uke uten omfattende endringer, men med mange små, viktige skritt fremover.

Wolfskin blir mer og mer tillitsfull. Jeg trenger ikke lenger nærme meg forsiktig og fra siden - jeg kan gå opp "normalt".  nærme seg ham uten at han snur seg og forsvinner inn i hjørnet hans. Noen ganger står han bare der og venter på å bli klappet.  Han venter selvfølgelig aldri forgjeves ;-)  Vi fortsetter også båndtreningen. I mellomtiden kan han uten problemer settes på både det korte og det lange båndet. Og det er en enorm fremgang!  Inntil nylig måtte jeg bare komme nærme ham med båndet eller kjedet, ellers hørte han kneppen fra karabinkroken - da var han bare en sammenrullet pelshaug i det lengste hjørnet. Vi øvde på det og øvde på det, nå sitter han, ligger eller står stille når jeg henger opp båndet. Jeg kan også løfte dem opp, over hodet og over ryggen. Ikke noe stort problem lenger. Han føler seg rett og slett ikke komfortabel med å gå på den ennå. Han bare legger seg flat og blir der. Gjerne foran lukket inngangsdør, alltid med et lengtende blikk om at den snart kan åpne seg og at han blir kvitt det irriterende selv...  Hvis jeg kan motivere ham til å ta noen skritt, vil jeg være lykkelig som en konge. Men holdningen hans er krøket og redd, alltid langs gjerdet. Bare helt typisk for en redd hund. Men vi skal klare det. Snart tar vi ham med ut, ut av innhegningen. Det er det han trenger. Med den lange slepetråden, løs og uten press på nakken. Da vil han snart kunne glemme båndet som torturinstrument og forstå at "utenfor" ikke bare er dum båndtrening, men superfint og interessant! Romser rundt på enga med Shunka – han vet fra «turen» sin hvor fint det er. Og snart vil han vite at friheten er "utenfor" og hans trygge og komfortable "inne"  koblet til hverandre og han trenger ikke lenger å reise herfra.

Et slikt sted i solen er noe fint!

Søndag 5. mai 2016

Mye har skjedd de siste to ukene. Wolfskin gjør så store fremskritt! Forrige uke kom jeg for eksempel hjem fra jobb og som vanlig sto Wolfskin i gangen og ventet på at døren skulle åpne seg. Men denne gangen – jeg trodde ikke mine egne øyne! – logret han faktisk med halen! Ikke hele kroppen som rister slik Shunka gjør i sin glede, men en kort, men godt synlig bevegelse av halen. Jeg var helt fornøyd.

Sist søndag våget vi det for første gang og forlot innhegningen med Wolfskin i kjettingbåndet.  Det var forferdelig. Vi har sett hele spekteret av angsthunder. Kast på bakken, rull, bit i båndet (heldigvis er det en lenke!), prøv å krype et sted. Det er så ille når du ser og forstår hva den stakkars fyren gikk igjennom for å få så panikk. Men samtidig skal du ikke synes synd, men må utstråle trygghet og suverenitet på en rolig og avslappet måte – og det er ikke lett når hjertet ditt nesten renner over av medlidenhet! Hvert skritt ble rost, innimellom kjærtegnet og hvile. Det var heller ikke lett å få Wolfskin tilbake i retning innhegningen, men han flyktet nesten de siste meterne – rent i sikkerhet. Vi må fortsatt bytte litt på krage og bånd før vi prøver igjen - kjedet er rett og slett for tungt og uhåndterlig. Nå tenkte vi at han ikke ville ha noe med oss å gjøre de neste timene – langt ifra! Fra det øyeblikket ble Wolfskin enda mer kjærlig!  Han blir med meg på balkongen  kommer veldig nær sofaen og tar nesten ikke blikket fra meg.

Vi hadde i går også  To fantastiske opplevelser igjen: vi hadde besøk av leietakeren vår og Wolfskin flyktet ikke til hjørnet sitt! Etter noen minutter slikket han til og med nådig på isskjeen til Marco! Han har aldri vært så nær fremmede. Så herlig!! Og den andre «sensasjonen»: For aller første gang har Wolfskin stille spist et griseøre i innhegningen, uten å se seg nervøst rundt, med ytterdøren lukket. Så langt har han knapt godtatt noe velsmakende ute på grunn av nervøsiteten, på det meste noe leverpølse. Det som går fort og du ikke blir distrahert. Men i går og i dag - tygget han på griseøret på en avslappet måte, selv med en usikker Josy ved siden av seg, som egentlig ikke visste om han skulle nøye seg med den tildelte grisehalen eller rettere sagt skaffe seg ulveskinnsgriseøre... Fordi det er ikke et problem - Wolfskin trekker seg tilbake umiddelbart hvis noen går for maten hans. Men han fikk beholde den og likte den!

En bitte liten "hendelse"  det har vært, men gitt all fremgangen, avviser jeg det trygt som irrelevant og, i lys av hundrevis av lignende videoer på internett, som typisk hundeadferd. Jeg måtte kle av sengen min fordi noen (hvis navnet er kjent) med veldig skitne poter brukte sengen min som trampoline. Tilsynelatende viste den nakne madrassen seg å være en utmerket måte å fordrive tiden på. Selv om jeg ikke tok den skyldige på fersk gjerning, levnet den dårlige samvittigheten i øynene og diverse skumbiter mellom tærne ingen tvil om at Wolfskin var blitt overveldet av kjedsomhet.  Pokker, det var bare det øverste skumlaget på madrassen. Så tingen snudde og skaden ble fikset.

Jeg har også lagt merke til at Wolfskin alltid roter gjennom hundedekkenet på sengen min for å legge seg på puten min. Hva er flott å tenke på? Jeg har mer enn én pute i huset, så jeg ga min til Wolfskin, og han sover nå salig i hjørnet sitt under skrivebordet mitt - på puten min selvfølgelig og, som alltid, i nærheten av alle slags kabler og ledninger. Fantastisk.