Søndag 26.06.2016

Jeg kunne gråte. Gråter av lykke. Ulveskinn tar steg utover mine villeste drømmer. Hver dag nå er vi i bånd ute i marka. Og hver dag fungerer det bedre. Jeg har funnet ut at Wolfskin går bedre ved siden av meg når han har en viss grense fra venstre og høyre på en sti (oppkjørselen vår i videoen). Han beveger seg sakte mer selvsikkert, selv om han fortsatt er fullt fokusert på meg. Han stoler på meg og det er en så fin følelse!

På fredag gikk vi et stykke av veien for første gang, over broen vår foran huset til en annen eng. Min kjære mestret det også! Inntil nylig aksepterte ikke Wolfskin noen godbiter i båndet, han var altfor spent og nervøs til å legge merke til ytre stimuli. Dette har også blitt bedre - leverpølsen fra tuben smaker nå også godt i bånd :-)

Og jeg våget noe annet. Gå inn i hagen vår med ulveskinn. Vi har en vakker stor hage rundt huset, avgrenset av et 1 meter tregjerde. Jeg har aldri vært inne med ham før fordi jeg alltid var redd for at han skulle rote seg inn i det lange båndet på bordet og stoler og andre hindringer eller til og med krype under det. Jeg gjorde det nettopp, og: NIX. Ikke noe problem! Ulveskinn holdt seg så godt ved siden av meg og prøvde ikke engang å bite i båndet eller gjemme seg under en benk! Han satt stille ved siden av meg. Han har ikke merket mye til omgivelsene sine ennå fordi han alltid har fullt fokus på meg. Men i det minste!

Vi har lenge tenkt på hvordan vi best kan lokke Wolfskin inn i bilen slik at vi kan ta ham med til alle de vakre stedene som Shunka lenge har tatt til hjertet hans. Det er bare 2 alternativer: Enten minst 1 kilometer langs veien (der virkelig store landbrukskjøretøy dundrer med fra tid til annen) eller kjøre ham med bil. Så det absolutte høydepunktet på lørdag: Vi satte Shunka i bilen i kassen hennes, åpnet den store skyvedøren og gikk til bilen med Wolfskin. Enten ville han få panikk under bilen for dekning eller......   ELLER! Ja! Han bare hoppet inn, la seg umiddelbart ned i den tomme boksen og ventet på at ting skulle komme. Han så engstelig ut – han visste ikke hva han kunne forvente. Sist gang han var i denne bilen var 33 timer på veien, og ble dratt inn mot sin vilje med store vanskeligheter.  Det var desto mer fantastisk for meg at han gikk inn med en gang. Han så engstelig på meg og jeg kjørte selvfølgelig med ham bak i lasterommet. Så roet han seg også. Etter en 3-minutters kjøretur var vi allerede ved målet: en vakker, rolig skogssti. Uten å nøle hoppet han ut av bilen og vi gikk en skikkelig fin tur... Det var en drøm. Han er ikke helt avslappet ennå, og han spretter fortsatt rundt meg  men nå og da snuste han i skogkanten. Vi stopper ofte og jeg klapper og roser ham. Det ser virkelig ut som han venter på de små pausene. Etter turen hoppet Wolfskin tilbake i boksen sin som om han aldri hadde gjort noe annet. Det var så nydelig!!! Det er klart det hele er slitsomt, og etter et griseøre som belønning er det på tide å hvile seg, gjerne på mammas seng med t-skjorten... eller hvor du kan finne plass. Og hvis det er ved siden av toalettet :-)

Vi har ikke nådd målet vårt ennå, og gutten min har fortsatt mye å lære. Men det vanskeligste ligger bak oss. Nå begynner livet ditt virkelig, Ulveskinn!