Wolfskins dagbok del 6

Lørdag 06.11.2016

Vi har hatt noen store suksesser igjen denne uken. I det hele tatt fungerer hverdagen ganske bra; Ulveskinn holder seg fantastisk alene når vi er på jobb. Det eneste som virkelig skiller seg ut er at han ser ut til å ha utviklet en myk flekk for puten min. Jeg gjemmer det under to tepper, men Wolfskin klarer alltid å grave dem ut, dra dem til gulvet og legge seg på dem. Vanligvis bare hodet, kroppen ved siden av. Flink liten fyr - han vet faktisk hvorfor den tingen kalles en pute...

Onsdag morgen ble jeg totalt overrasket. Som alltid går jeg mine runder med Shunka først, så (noen ganger før) kommer Wolfskin ned til innhegningen og gjør sine saker.  Først gikk han rett opp igjen til leiligheten - nå holder han seg stadig oftere nede, lar seg skjemme bort, børste eller bare nyter morgensolen og det å være ute...  Og kysset med Shunka. For et fint bilde! Det knuser alltid hjertet mitt. Wolfskin har ennå ikke svart på Shunkas forespørsler om å spille – før onsdag! Jeg klarte ikke å få frem mobilen så raskt for å filme alt... Men jeg klarte å gjøre en bit. Shunka ble like overrasket - og Wolfskin sannsynligvis over seg selv også. Jeg var så glad!

I går fredag var vi ute med ham i bånd for andre gang. Vi måtte først vente på en ny krage, for den forrige ville gitt ham muligheten til å bite gjennom den på en eller annen måte. Risikoen var for stor. Ny krage, kjedebånd, lang dragline, midjebelte - vi dro. Wolfskin nølte ikke et sekund ved den åpne innhegningen. Vi hadde planlagt nøyaktig hvor vi skulle og fjernet forsiktig alle parkerte biler for å hindre ham i å krype under dem. Som planlagt løp han rett til den lille engen ved huset. Litt rykking og slenging, litt biting i båndet; så roet han seg sakte ned. Hold deg rolig og vurder situasjonen. Så løp han over engen et par ganger til, ikke på langt nær så panikkangst som første gang, men fortsatt et stykke unna å være avslappet eller til og med glad. Men det vil definitivt bli bedre for hver gang. Han vil lære at båndet ikke er en dårlig ting og at han kan ha mye mer frihet med det på kroppen.  Da vi styrte ham i retning innhegningen, forsvant han på et blunk og tok plass foran den lukkede inngangsdøren. Slipp meg opp i hulen min!! Vi tok så av bandet og båndet hans og ble hos ham i innhegningen en stund før vi dro tilbake til leiligheten. Vel på toppen var Wolfskin helt sitt gamle jeg igjen - i favorittkroken under bordet mitt, men også ofte i nærheten av oss og alltid klar for en godbit. Det vil!

Fredag 17.06.2016

En spennende uke går mot slutten! Jeg ser fremgang nesten hver dag; Jeg er glad for hvert skritt Wolfskin tar mot meg.

Til slutt, forrige helg, ble det enorme feltet rett ovenfor paddocken vår, som igjen er direkte knyttet til huset vårt, klippet. Veien er klar! På søndag dro vi med Wolfskin (kan jeg fortsette å kalle ham Skina???  Er mindre å skrive...) på den lange slepetinen til feltet.

For aller første gang sto Skina rolig midt i innhegningen mens hun trakk i båndet. Det er lagt vekt på å STÅ, for ellers ville han ha sittet eller til og med lagt seg i et hjørne. Innhegning - og ingenting skjedde. Vi måtte overtale ham til å bli med oss utenfor. Det begynte med vanlig tautrekking og liggende, men så roet han seg ned og løp noen skritt, men Skina fortsatte å bite i båndet (kjedebåndet) - ingen sjanse, kjære, at det holder! Men han gikk aldri hele båndet, og fra det ene sekundet til det andre... hvisket Micha, totalt overrasket:  Det finnes ikke, se på det!!! ... Skina puttet seg inntil bena mine og gikk ved siden av meg. Han krøp nesten inn i meg!  Min første tanke: Han stoler på meg! Det hele med båndet er fortsatt ubehagelig, rart og foruroligende for ham – og han kommer til meg og søker beskyttelse! Jeg kunne ikke tro det. Fra det øyeblikket av beveget han seg bare noen få meter fra meg, og kom umiddelbart tilbake, sirklet rundt meg. Knuten hadde brutt. Helt klart. Jeg ropte av rene følelser og glede, og så satt vi begge på huk foran hverandre på det enorme feltet; Jeg kunne ikke la være å klappe og kose Skina og presse mine tåreflekkede kinner på det myke hodet hans. Og han lot alt skje.  Vi snudde så og gikk tilbake til huset, selvfølgelig ikke siviliserte og glade som en "vanlig" hund, alltid med mange pauser og sirkler, men på ingen måte panikk lenger.

Vi gjorde det samme igjen på onsdag. Micha var der med kameraet for å kunne vurdere det hele i etterkant. Og det fungerte enda bedre! Dette er bare femte gangen vi er i bånd med Skina utenfor innhegningen, og jeg hadde aldri forventet at han skulle være så flink med båndet. For bare 2 uker siden forsvant han inn i det mest avsidesliggende hjørnet ved synet av henne! Han biter fortsatt i lenken, kaster av og til dragkamp med meg, sirkler rundt meg som en gjeterhund rundt flokken sin. Men det blir bedre for hver gang. Han kaster seg ikke lenger i bakken, skjelver ikke lenger, ikke mer storøyd av sjokk. Nå og da kan du til og med gjenkjenne en liten glede i bevegelsen hans. Selvfølgelig liker han ikke kjedet på halsen, men han er ikke lenger redd for døden. Han vet fortsatt ikke helt hva alt dette er bra for og hvordan det fungerer å gå en tur. Men det vil det. Han lærer så fort. Og det viktigste og vakreste: Han har lært å stole på meg.

Wolfskin har vært hos oss i 13 uker nå.

Søndag 26.06.2016

Jeg kunne gråte. Gråter av lykke. Ulveskinn tar steg utover mine villeste drømmer. Hver dag nå er vi i bånd ute i marka. Og hver dag fungerer det bedre. Jeg har funnet ut at Wolfskin går bedre ved siden av meg når han har en viss grense fra venstre og høyre på en sti (oppkjørselen vår i videoen). Han beveger seg sakte mer selvsikkert, selv om han fortsatt er fullt fokusert på meg. Han stoler på meg og det er en så fin følelse!

På fredag gikk vi et stykke av veien for første gang, over broen vår foran huset til en annen eng. Min kjære mestret det også! Inntil nylig aksepterte ikke Wolfskin noen godbiter i båndet, han var altfor spent og nervøs til å legge merke til ytre stimuli. Dette har også blitt bedre - leverpølsen fra tuben smaker nå også godt i bånd :-)

Og jeg våget noe annet. Gå inn i hagen vår med ulveskinn. Vi har en vakker stor hage rundt huset, avgrenset av et 1 meter tregjerde. Jeg har aldri vært inne med ham før fordi jeg alltid var redd for at han skulle rote seg inn i det lange båndet på bordet og stoler og andre hindringer eller til og med krype under det. Jeg gjorde det nettopp, og: NIX. Ikke noe problem! Ulveskinn holdt seg så godt ved siden av meg og prøvde ikke engang å bite i båndet eller gjemme seg under en benk! Han satt stille ved siden av meg. Han har ikke merket mye til omgivelsene sine ennå fordi han alltid har fullt fokus på meg. Men i det minste!

Vi har lenge tenkt på hvordan vi best kan lokke Wolfskin inn i bilen slik at vi kan ta ham med til alle de vakre stedene som Shunka lenge har tatt til hjertet hans. Det er bare 2 alternativer: Enten minst 1 kilometer langs veien (der virkelig store landbrukskjøretøy dundrer med fra tid til annen) eller kjøre ham med bil. Så det absolutte høydepunktet på lørdag: Vi satte Shunka i bilen i kassen hennes, åpnet den store skyvedøren og gikk til bilen med Wolfskin. Enten ville han få panikk under bilen for dekning eller......   ELLER! Ja! Han bare hoppet inn, la seg umiddelbart ned i den tomme boksen og ventet på at ting skulle komme. Han så engstelig ut – han visste ikke hva han kunne forvente. Sist gang han var i denne bilen var 33 timer på veien, og ble dratt inn mot sin vilje med store vanskeligheter.  Det var desto mer fantastisk for meg at han gikk inn med en gang. Han så engstelig på meg og jeg kjørte selvfølgelig med ham bak i lasterommet. Så roet han seg også. Etter en 3-minutters kjøretur var vi allerede ved målet: en vakker, rolig skogssti. Uten å nøle hoppet han ut av bilen og vi gikk en skikkelig fin tur... Det var en drøm. Han er ikke helt avslappet ennå, og han spretter fortsatt rundt meg  men nå og da snuste han i skogkanten. Vi stopper ofte og jeg klapper og roser ham. Det ser virkelig ut som han venter på de små pausene. Etter turen hoppet Wolfskin tilbake i boksen sin som om han aldri hadde gjort noe annet. Det var så nydelig!!! Det er klart det hele er slitsomt, og etter et griseøre som belønning er det på tide å hvile seg, gjerne på mammas seng med t-skjorten... eller hvor du kan finne plass. Og hvis det er ved siden av toalettet :-)

Vi har ikke nådd målet vårt ennå, og gutten min har fortsatt mye å lære. Men det vanskeligste ligger bak oss. Nå begynner livet ditt virkelig, Ulveskinn!

Lørdag 2. juli 2016

For nøyaktig 4 uker siden i dag våget vi å forlate innhegningen med Wolfskin i bånd for aller første gang. Og det var et mareritt for meg! Han slapp løs hele spekteret av en skremmende modellhund: bite i båndet, kaste seg på bakken, rulle, prøve å gjemme seg,  ligger apatisk med panikk. Jeg gråt den ettermiddagen fordi jeg ikke kunne forestille meg hvordan vi noen gang kunne gjøre det... I dag gråter jeg lykketårer nesten hver dag fordi jeg er så rørt og stolt av gutten min.

Siden Wolfskin har vært med oss, har jeg hatt ett stort ønske: at han en dag kan bli med oss til alle de vakre stedene som Shunka og Josy har kjent og elsket i lang tid. Hver gang vi har vært i favorittbukta «Kolmanneset» de siste ukene  var ved fjorden, sa jeg: Å, bare Skina kunne vært her også!  Det skjedde mye raskere enn jeg noen gang kunne drømt: Vi var på fjorden med ulveskinn! Til slutt! Alt virket veldig mystisk for ham, jeg tror han aldri hadde sett en så stor "vannskål" før. og salt også...  Han gikk litt rundt med føttene i vannet, veldig skeptisk og prøvde å bearbeide de mange nye inntrykkene. Men det var så fint å se ham der i dette vakre landskapet! Nå som Wolfskin hopper inn i bilen (og ut igjen) som en selvfølge, er det knapt noen grenser for våre utfluktsmuligheter.

I forgårs hadde vi nok en stor overraskelse. Sohnemann har besøk fra Tyskland, bestevennen og kjæresten er her, og torsdag kveld ble de hos oss i en time. De spurte om Wolfskin og jeg sa at de sannsynligvis ikke ville se ham fordi han trekker seg tilbake til hjørnet sitt så snart han hører rare stemmer eller hvis fremmede fortsatt er i nærheten.  Helt feil tanke! 10 minutter senere sto vidundergutten min i stuedøra, sakte nærmer seg og tok velvillig imot godbiter! Til og med å stryke var tillatt! Fra to totalt fremmede han aldri har møtt! Jeg trodde jeg så  egentlig ikke... kjære... alltid bra for en overraskelse. Jeg tok den med meg ut på grillen i går kveld; det var tross alt 7 fremmede på stedet som alle snakket og lo sammen. Selv om Wolfskin holdt avstand, fikk han ikke panikk eller viste tegn til å stikke av. Han satte seg ved siden av meg og så på hele oppstyret en stund. Jeg er i ferd med å sprekke av glede! Nå følger den nesten alltid med meg i alle rom jeg oppholder meg lenge i – gjerne på kjøkkenet. Selvfølgelig. Det er stor sjanse for at det faller noe ut av mammas hånd nå og da.. ;-)

Jeg tror Wolfskin begynner sakte ikke bare å akseptere sitt nye liv, men også å betrakte det som "helt greit".