Wolfskins dagbok del 7

Fredag 2. september 2016

Nå er det 2 måneder siden jeg skrev siste dagbokinnlegg... Aske på hodet! Det var (og er) så mye å rapportere. Jeg skal prøve å huske alt og skrive det ned her. Blir garantert en lengre affære... ;-)

Ulveskinn har utviklet seg fantastisk. Hans tillit til oss har vokst for hver dag, og han oppfører seg også annerledes mot fremmede. Skeptisk og nølende, men ikke redd eller panikk fra starten av.

Hver dag går vi nå ute med båndet. Til å begynne med fortsatt sikret som en forherdet kriminell - med lenkebånd, doble karabinkroker, i tillegg festet til beltet mitt, med hansker. Og hver dag gjorde Wolfskin fremgang. I begynnelsen fortsatte han å løpe i sirkler rundt meg og prøvde å bite i båndet, men disse tegnene på stress avtok merkbart etter bare noen dager. Helt til de sluttet å opptre på et tidspunkt i slutten av juni. Wolfskins løpebevegelser var ikke lenger panikk og frykt, men ble erstattet av en viss nysgjerrighet og glede. Men alltid – og den dag i dag – holder han et øye med meg og venter på meg.

5. juli våget vi å ta det neste store steget: Vi tok det tunge, uhåndterlige kjettingbåndet fra Wolfskin og brukte et litt tykkere tau som langt bånd som en test. Jeg hadde fortsatt bildene av en redd hund som biter og fikk panikk i bakhodet... Men den herlige gutten min oppførte seg eksemplarisk. Først beveget han seg litt ustødig, fordi mangelen på vekt på kjedet på kragen hans plutselig gjorde ham mistenksom. Men etter bare noen få meter i skogen gikk han mye friere og lettere. For et hjertevarmt bilde! Ikke et eneste bitt i båndet, ikke et eneste forsøk på å rømme fra kragen.

Hundene våre er nå alene hjemme flere timer om dagen, vi må tross alt også gjøre jobben vår. Alt fungerte utmerket; Shunka og Josy er uansett vant til å være alene, og Wolfskin er også i en alder som ikke krever uavbrutt, langvarig moro. Men kjæresten min liker det ikke så godt når mamma lar han være i fred! Straff må være - så først måtte puten min lide, så det nye sengetøyet på sovesofaen min. Da Micha kom inn i rommet, trodde Micha først at en kylling hadde fløyet inn fra et sted og at Wolfskin hadde fått klørne. Men det var bare fjærene fra puten min, som var over alt og også hadde spredt seg til pelsen til Wolfskin. Det var de eneste to gangene han faktisk brakk noe. I dag får han ofte klærne mine liggende på senga og koser med dem. Michas sko hadde også på mirakuløst vis kommet seg under dynen, og min fot- og benbalsam var også på listen hans over favorittkoseredskaper.

Mamma, puten din eksploderte plutselig - vær glad jeg er i live!

Siden vi ikke alltid bare kan gå en tur i skogen, øvde vi selvfølgelig også på å gå i det korte båndet på gata. Med redde hunder er det viktig å ikke tvinge dem til å være nær deg. Derfor er det lange båndet så ideelt i begynnelsen. Jeg holdt dem så kortere bit for bit, alltid med flere dager i mellom. Wolfskin brydde seg ikke, siden han alltid er i nærheten av meg når vi er ute. Etter bare 2 uker klarte jeg å bytte det tykke tauet til et vanlig skinn! Jeg var sikker på at han ikke lenger hadde noen intensjon om å frigjøre seg fra dette slipset rundt halsen.

Så måtte vi avklare gangrekkefølgen på gata. Vår Shunka var nok en gang til stor hjelp for Wolfskin. Hoppet først  han igjen rundt meg og til venstre og høyre, og når det kom en bil, likte jeg å hoppe rett i sidegrøfta. Han kjente ikke noe annet fra hans farlige liv som gatehund! Men etter noen dager, da jeg alltid øvde veldig tidlig om morgenen fordi det knapt var noen biler, gikk Wolfskin til venstre for Shunka som en gammel hånd. Vi må imidlertid løpe relativt fort, fordi han må hoppe på grunn av det manglende bakbenet og kan derfor ikke "heile" helt.  Se hvor bra han gjorde det etter bare noen få dager med trening:

Siden Wolfskin nå beveget seg så trygt i båndet, løste jeg også tauet i skogen og lot min kjære gå med en 15 m lang, veldig lett slepeline laget av Biothane. Den er superlett og fremfor alt vaskbar og vanntett. Wolfskin lærte raskt hvordan han måtte gå for å holde båndet på den ene siden og ikke mellom bena. Så smart liten fyr! Med dette båndet kan kjæresten min løpe relativt uhemmet og «fri»; enten gjennom vått gress med Baby Pelle, over skitne skogsstier eller gjennom en bekk og sølepytter med barmvenninnen Shunka. Du kunne se ulveskinn blomstrer hver dag. Så:  Når mamma ringer, løper ikke kjæresten lenger rundt på utsiden, men gjennom midten av kulpen! Ja! :-)

Etter bare 4 måneder hos oss, blir Wolfskin modigere og utvikler mer selvtillit. Han er oftere og oftere rundt, legger seg på verandaen, står i kø til matdisken, eller bare holder meg med selskap på kjøkkenet.

Å ta på seg krage og bånd er nå et stykke kake – tvert imot. Når vi først hadde enorme problemer med å få problembarnet vårt utenfor, har hans holdning til «utenfor» endret seg radikalt. Han liker å gå ute, liker å snuse rundt og løpe uhindret, noe som betyr en viss "frihet" med det lange båndet. Men Wolfskin er alltid oppmerksom, følger meg med øynene og bruker nesten aldri hele linjen før han venter på meg. Jeg er så stolt av ham.

I slutten av juli hadde vi endelig vår første ordentlige veterinærtime. Umiddelbart etter hans ankomst var veterinæren vår hjemme hos oss, men det var ikke snakk om undersøkelse eller vaksinasjon. På den tiden så hun bare Ulveskinn langveisfra og bare nesetippen.

Vi er da på 22.7. kjørte til treningen med Wolfskin i kassen i bilen. Siden det var relativt klart for meg at vi ikke ville klare å få han inn på veterinærkontoret frivillig, gjorde vi det bare omvendt - Lise Marie (vår veterinær) kom til ham i bilen. Vi satt først i varebilen sammen en stund, så lukket vi bildøren og åpnet buret.  Ulveskinn kom ut og lot Lise Marie klappe ham. Jeg visste at Wolfskin ikke biter, men av sikkerhetsgrunner ville Lise likevel sette en bitebeskyttelse på ham (ikke snute, bare en slags myk klut) slik at hun trygt kunne gi ham en bedøvelsessprøyte. Fordi vi hadde bestemt oss for å ikke stresse kjæresten og å se ham under undersøkelsen, vaksinasjon, klippe klørne, sjekke tennene osv.  å la sove. Vi ville heller ikke fått ham inn på behandlingsbordet uten bedøvelse - det er en av de få tingene Wolfskin fortsatt ikke tåler den dag i dag: løfting og bæring.

Og skal jeg fortelle deg noe? Uten å vippe  Wolfskin hadde knyttet munnen, og han tok også imot injeksjonen i nakken uten et pip. Han virket ikke rastløs eller nervøs et sekund! Jeg var så stolt av gutten min! Vi utnyttet den dype søvnen hans godt og brakte alt i form. Veterinæren sa han hadde flotte tenner, og ellers er kjæresten min ved god helse. Vi har forkortet klørne skikkelig - og det er rabatt på klipping (det er tross alt kun klør på 3 bein i stedet for 4!)

August.

Jeg var på ferie i Tyskland. 10 dager. Og hver eneste av dem savnet jeg sjelehunden min. Jeg hadde selvfølgelig også noe i kofferten til våre pelskledde venner – og Wolfskin hjalp til med å pakke ut koffertene, akkurat som Josy og Shunka gjør.

Min kjære er en så hyggelig fyr. Nå nyter han turene til det fulle. Det snuses og merkes hva nese og blære gir, det er også en oppkjøring og en god rundkjøring! Wolfskin har blitt vant til slepelina og vet nøyaktig hvor han skal sette bena for å unngå å bli flokete.

Wolfskin går bare inn i vårt høysikkerhetsrom når vi forlater huset fordi han må gå gjennom det for å komme inn på gården. Ellers interesserer innhegningen ham ikke lenger i det hele tatt; ikke engang det tidligere avtrekkshjørnet er verdt en omvei. Til å begynne med brukte vi fortsatt innhegningen til å koble ham i den, men som forberedelse til mangelen på barer har vi fått for vane å alltid sette ham i bånd i gangen.  Og det fungerer utmerket.

Nå var det på tide å gå et skritt videre.

Vi hadde bygget en hage på baksiden av huset vårt i løpet av sommeren, med kjettinggjerde og bartrær på den ene siden og et utsmykket tregjerde og port på den andre. Det hele er bare omtrent en meter høyt - så i en nødssituasjon er det egentlig ikke et hinder for rumeneren vår, som allerede har rømt før...  Men i mellomtiden hadde det gått mange uker og Wolfskin hadde forandret seg, blitt vant til oss. Jeg hadde ikke lenger følelsen av at han ville forlate oss. Så vi våget 19.8. første gang å ta av ham båndet i hagen og la ham løpe fritt. Ulveskinn snuste på hvert bartrær, undersøkte vedhaugen bakerst i garasjen og gjorde seg så komfortabel under hagebordet. Han gadd ikke lete etter hull i gjerdet et eneste sekund. Det var så fantastisk å se ham så avslappet og "fri". Han brukte den friske grønne til å "henge ut" og bare være en "lat hund". Og for oss også var den nye friheten ganske behagelig:  vi måtte bare gå gjennom huset og åpne bakdøren - og vi var i hagen.  Kunne det gått bedre? Hvem hadde trodd det for bare noen uker siden?

I hagen!